hypnotize

"Er det mamma?" spurte hun meg, og kikket granskende på
bildet av den unge, blonde kvinnen i trerammen på hylla.
Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si. Uansett ville det
bli sårende og opprivende."Ja, det er mamma" ble mitt
endelige svar. Den lille, blonde søsteren min hadde
tydelige trekk fra henne.
"Hvorfor er hun så lei seg på det bildet?" spurte hun
igjen,likegyldig. "Jeg vet ikke" fikk jeg svart, kikket
nærmere, og kunne ikke se ensomheten."Hun er pen. Mammaen
min er pen" sa hun og smilte til meg, et halvveis tannløst
smil.
"Kommer hun på sommeravslutningen min?"
Tårene ville så gjerne leke nedover kinnet mitt, men jeg
holdt dem tilbake. "Kom, så går vi å spør pappa om vi kan
dra å bade" lirket jeg meg unna. Ilende løp hun foran meg.

Når du våknet av at jeg pustet deg lett i nakken, smilte
du. Trøtt gned du deg i de isblå øynene dine, før du
foreslo at vi skulle gå til dammen og mate endene.
De små, bløte føttene dine berørte så vidt det duggvåte,
grønne gresset, og noen sekunder lurte jeg på om du var en
engel.
Øynene dine mistet glansen da jeg fortalte at jeg snart
måtte reise på en lang tur."Skal du dø?" spurte du.
Jeg måtte le, men holdt det tilbake da jeg så det bekymra
uttrykket ditt. "Nei," hørte jeg meg selv forklare, "jeg
skal ikke dø."
Du kilte meg på armen med et strå og kikket lengtende etter
et mer utfyllende svar. Sakte trakk jeg føttene oppunder
meg, og du lente hodet på skulderen min.
Hånden din fant min, og fingrene flettet seg i hverandre.
"Jeg kommer til å savne deg" sa du, og sjøene rant over.

Når Flørtende fugler flyr
fyller ensomheten
tomrommet
i magens harde klump

gråtende løper jeg etter
vent!
hviskende skrik,
under stjernene

mørkeblondt hår,
isblå øyne under en naken
panne
usynlige tårer blander seg
med hvite liljers desperate flukt

Når vi drev og kastet ball i parken
kranglet
om hvem som måtte "stå over" neste omgang
Hvorfor lekte ikke du med oss?

Når vi badet, og hoppet fra fjellet
svømte
om kapp fram og tilbake fra bryggene
Hvorfor svømte ikke du med oss?


Når vi lagde snømenner i skolegården
rullet
store baller som skulle bli Kalle's kropp
Hvorfor satt du i snøen og gråt?

Når det ble vår igjen, og vi tok fram syklene våre
kjørte
gjennom halvvått gress, og sølepytter
Hvorfor gikk du den andre veien?

Når det ble skoleavslutning, og vi hadde skuespill
levde
oss inn i rollene som prinser og prinsesser
Hvorfor ble du den stygge andungen?

Den dagen vi sluttet på skolen
glade
forlot vi skoleporten, og jublet med vennene våre
Hvorfor jublet ikke du med oss?

Sommerferien gikk så altfor fort, dagene fløy avsted
lekende
løp vi gjennom skogen, nakne føtter gjennom gresset
Hvorfor ble du stående igjen å se oss løpe vekk?

Når vi begynte på skolen igjen, de eldste på skolen
regjerte
skolegården som konger, følte oss så store
Hvorfor følte du deg så liten og hjelpesløs?

Når vi lekte på fritiden, stod du og så på
trist
så du oss ha det gøy, lo litt med oss noen ganger
Hvorfor spurte du ikke om å få bli med?

Så kom dagen du ikke kom på skolen,
dagene
ble flere, hva hadde skjedd med deg, spurte vi
Hvorfor kom du aldri?

Hvorfor brydde vi oss nå? Lærern kikket på oss
sørgende
fortalte han oss nyheten om deg
Hvorfor forlot du oss?

Vi som var igjen, visste ikke hvor vi skulle gå
triste
begynte vi å tenke på hva vi hadde gjort galt
Hvorfor spurte vi aldri om å leke med deg?

Øynene hennes,
lyste, i glede kanskje,
som om ingenting
hadde skjedd

Men hva visste vi?

Munnen hennes,
smilte sterkere enn solens
lyse stråler

Var dette straffen?

Håret hennes,
danset lett gjennom månen
og stjernebarna
smilte tilbake på henne

 

Tankene kommer alene,
sniker seg gjennom huden.
Borrer seg vei over ribbeina og kiler nedover
ryggraden.
Innvollene vrir seg i smerte,
blod og tårer samles nederst i tærne
sprenger neglene
edderkoppfingre, fulle av slim
øynene, rullende over tepper av støv, nei.. Vent..
Bare føtter, gjennomspikret, nedtråkket av stein
løper bortover vannoverflaten
Blodspor, pirrende nysgjerrighet, følger etter
ut i døden
Snøen dekker over de siste restene,
av en tanke som engang var

(Småekkelt dikt, ekleste jeg har skrevet hvertfall)